Best med svett treningstøy

Forbrukerne blir stadig tilbudt nye produkter med nanopartikler. Mange av dem dekker kunstig skapte behov, og kan representere en fare for forbrukernes helse og naturen vi lever i.
Tekst

Nano betyr dverg. Forholdet mellom en nanopartikkel og en fotball er omtrent det samme som mellom fotballen og kloden vi lever på. Nano er helt ubegripelig lite.

Nanoteknologi og nanopartikler er fjernt for de fleste. En representativ forbrukerundersøkelse gjennomført av Yougov i uke 36 viser at 78 prosent ikke vet om de har kjøpt et produkt som er basert på nanoteknologi. Opptil 60 prosent av forbrukerne vet heller ikke om de har tillit til at slike produkter er trygge, eller om de bekymrer seg for hvordan de kan påvirke helsa vår. Med andre ord: Folk flest har ikke noe bevisst forhold til nanoteknologi.

Nanoteknologien er grensesprengende, og kan løse noen av våre største problemer. Derfor er det svært viktig at vi bruker ressurser på å modne denne teknologien. I framtida kan vi kanskje bygge hus isolert med nanomaterialer som har en fantastisk isolasjonsevne. Plast kan lede strøm. Dataskjermene våre kan bli supertynne, lette og bøyelige. Cellegiftbehandling virker bare akkurat der det er behov for den.

Dette potensialet kommer av at stoffenes egenskaper og naturlovene som styrer dem, er helt annerledes på nanonivå. Billedlig talt er det som å krympe en katt mindre og mindre og mindre, og til slutt og helt plutselig har katten blitt en hund. For eksempel er aluminium på nanopartikkelnivå høyeksplosivt, gull er knallrødt, og nano-titandioksid er helt usynlig.

Det er på dette nivået, med de løse nanopartiklene, at vi i Miljømerking er bekymret. Årsaken er at den kommersielle bruken av produkter med nanopartikler øker mye raskere enn forskningen på konsekvensene for forbrukernes helse og naturen vi lever i.

Sportsbransjen tilbyr en del produkter med nanopartikler. For eksempel treningstøy som ikke skal lukte svette, eller golfklubber og tennisracketer med bakteriedrepende håndtak. I en del hudpleieprodukter og sminke er det også stoffer på nanonivå - selv om de i stadig økende grad unngår ordet nano, og heller kaller det micronized. Interiørbransjen tilbyr bakteriefrie gulv, der sølv på nanonivå tilsettes for å ta knekken på virus og mikrober.
Slike produkter kommer nær folk, helt inntil huden. Da er veien inn i kroppen kort. Og hva kan nanopartiklene gjøre der?

Sølv er en populær nanopartikkel. Den fungerer faktisk bakteriedrepende - fordi den er så giftig. Derfor dreper den bakterier og annet som får treningstøyet, golfklubben eller kjøleskapet til å lukte vondt.

Frykten for bakterier nærer fremveksten av nanobaserte produkter, i sær av sølv. Produsentenes reklame forteller oss at vi må kvitte oss med bakterier og mikrober. Men faktum er at for normale, friske mennesker er normalt renhold med såpe og vann godt nok i massevis. Bakterier finnes overalt - i oss og rundt oss - og sånn vil det alltid være. Sterile rom og gjenstander er det bare på sykehus. Produsentene skaper et kunstig behov, og dekker det ved å tilby produkter med for eksempel nanosølv. Dokumentasjon på hvordan nanopartiklene oppfører seg i kontakt med mennesker og miljø, er det lite av. Det er ikke merkeplikt for nanopartikler. De forbrukerne som skulle ønske å sjekke ut om laminatgulvet inneholder nanosølv eller anti-age-kremen har nanozink, har en tøff jobb foran seg.

Mangel på risikoanalyser og dokumentasjon når det gjelder nanopartikler bekymrer oss i Miljømerking. Vi stiller føre-var-krav til produkter med nanopartikler, og støtter Klima- og forurensingsdirektoratet, som i november i fjor bad Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon om at salget av klær med sølvpartikler måtte opphøre. For øvrig er norske myndigheter avventende. Imens ruller forbrukerproduktene inn over oss. En av de siste tingene vi har sett, er barnetannbørster med nanosølv. Hvem vil bære ansvaret for hva bruken av den kan føre til?

Publisert i Teknisk Ukeblad oktober 2011

Kommenter saken
kommentarer