Klimafortellere søkes

Stilling ledig:
Fakta og svartmaling hjelper ingenting. Slaget om klimaet vinnes i hjertene våre.
Tekst FotoOla Riise

Vi har alle hørt om miljøproblemene. Vi utarmer jordas ressurser. Vi bruker altfor farlige kjemikalier. Vi sløser. Vi kaster for mye. Vi brenner olje, kull og gass, og slipper tonn på tonn CO2 ut i atmosfæren. De beste forskerne i verden har fortalt oss at like sikkert som at sola står opp i morgen, er det at klima­endringene er svært alvorlige, og at det er vi selv som skaper dem. Vi styrer mot en temperatur­økning på 3,6 grader, noe som kort sagt er katastrofalt.

Men opprøret uteblir. Det er ikke noe folkekrav å dempe oljevirksomheten, legge mer avgifter på luftfart eller redusere den ukloke delen av forbruket. Hvorfor er det sånn, når fakta ligger på bordet? Hva er det som får oss til å velge som vi gjør? Og hva kan få oss til å velge annerledes?

Hjernens fallitt

– Noe av årsaken er at problemene ligger så langt fram i tid, det blir fjernt og lett å dytte foran seg. Og vi har lett for å tenke at klimatrusselen ikke er så truende likevel, fordi folk jo fortsetter å fly til Thailand to ganger i året og shoppe som aldri før. Dessuten – tenker vi – er naboen min mye verre enn meg. Slik rettferdiggjør vi at vi ikke legger om livet i mer miljøvennlig retning, sa Ole Jacob Madsen, førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi på Universitetet i Oslo, på Svanemerkets seminar om bolig, valg og miljø.

Her fortalte også Raymond Myrland, direktør i Mesterhus, om hvordan saklige argumenter om energieffektivitet o.l. ikke har særlig gjennomslag hos dem som skal velge hvilken husmodell de vil bygge.
– Gang på gang ser vi at det ikke er faktaopplysninger eller økonomi som avgjør boligvalget, men hvorvidt huset gir følelsen av trygghet, harmoni og kos, sa Myrland.

Hjernen svikter oss altså når de store valgene skal tas, enten det dreier seg om husbygging eller å legge om kursen i klimavennlig retning.

Nært og personlig

Men alt er ikke fastlåst og dystert. Vi mennesker har stor omstillingsevne. Det viser for eksempel røykeloven oss. Før 2004 var det naturlig å røyke både på fly og restaurant. I dag er det helt utenkelig. Og all den motstand som ble mobilisert mot loven, er borte i dag. Vi har potensiale til å få til et lignende mentalitetsskift når det gjelder klima, mener Madsen.

For å oppnå dette, trenger vi politikere som våger å ta noen upopulære valg, slik Dagfinn Høybråten gjorde med røykeloven. Vi må også bli bedre på å kommunisere miljøproblemene. Det er ikke tilstrekkelig å liste opp alle fakta, vi må fortelle historier om hvordan klimaendringene påvirker livet til konkrete enkeltmennesker. Det spesielle og personlige har større potensiale for å nå gjennom til oss, og forberede oss til handling.

Og overordnet sett må vi få folk til å erkjenne (eller huske) at menneskene er del av naturen, og at vi har ansvar for alt liv og alle skapninger som befolker jorda.

I hjertet bor naturen

Troen på at fortellinger om naturen kan vinne hjerter har Madsen til felles med førstelektor i retorikk og samfunnspåvirkning ved Markedshøyskolen i Oslo, Kjell Terje Ringdal. Dypt i den norske folkesjela finner vi idealer om og kjærlighet til det som spirer og gror av seg sjøl, til vind og vær, til snødekte fjell, til dype skoger og frådende hav.

Som Madsen mener Ringdal at fakta alene ikke er nok for å overbevise.

– Det er viktig at fortellingen bygger på et stødig faktagrunnlag, men enda viktigere er det at den som skal overbevise oss er en person med dyder, med vilje, med et blikk mot stjernene. En som kjemper for noe større enn seg selv, og som får oss til å ønske å være med på laget, sa Ringdal. Og til slutt, og aller mest, er formen på budskapet viktig. Folk skal få en god følelse av å høre på fortellingen vår, en følelse av å være med på noe stort, noe viktig. En følelse av fellesskap.

Hvor er klimafortellerne?

Så det vi trenger for å vekke oss selv til kamp for klimaet, er en historieforteller som vet hva han (eller hun) snakker om, men som ikke dynger oss ned med fakta.
En forteller som hever blikket over hverdagens trivialiteter, og får oss til å gjøre det samme.
Som evner å gi meg et bilde av hvordan andre skapninger har det og vil få det, og som får meg til å bry meg. Ønske å hjelpe, og tro at jeg kan.
En litt furet, værbitt forteller som får meg til å kjenne hva jeg er og hvor jeg kommer fra.
Og hva som skal til.

Hvor er dere, klimafortellere? Vi trenger dere.

Kommenter saken
kommentarer