Vår lille perfekte klode

Jorda sett fra Apollo 8 like ved månen, julaften 1968.
Jeg ser for meg Armstrong. Når han har tatt et ”lite steg for et menneske, et gigantisk sprang for menneskeheten”.
Tekst FotoNASA

Når han og Aldrin går tilbake til LM-5, kobler seg til romfergen Colombia med piloten Collins om bord, og setter kurs tilbake mot jorda. Hjem. Der, i romfergen, må de ha sett vår lille perfekte klode – med luft, vann og jord. Langt ute i verdensrommet må de ha kjent på tryggheten ved å se planeten som en liten kule bli en klode med grønne enger, brune fjell, blått hav. Et sted med liv. Med livet.

Vi har fortsatt bare denne ene kloden. Vi, sju milliarder mennesker, sammen med kanskje 13 millioner andre arter av planter og dyr. Sju milliarder mennesker som hver dag trenger mat, hus, varme, kulde, klær, noen å prate med, ros. Jeg tror vi har godt av å se oss selv utenifra, fra verdensrommet. Vite at de mulighetene vi har er begrenset til denne ene kloden. Og at vi skal dele den med alle som lever nå og alle som skal leve etter oss.

Jorda har begrensede ressurser

De fossile er de ressursene som gjennom millioner av år er blitt dannet, og som blir brukt opp når vi bruker dem. Det er fjell, stein, og ikke minst: Kull, olje og gass. De fornybare er de ressursene som hele tiden skapes, dersom vi forvalter jorda godt: Vind, vann, planter, trær, dyr. Og så har vi sola – vår eneste virkelige energikilde. Faktisk er hele vår eksistens basert på noen få elementer: Sollys, vann, karbondioksid og planter. 

Hadde jeg vært verdensarkitekten, som skulle finne ut hvordan jorda burde forvaltes og brukes for å gi plass og livskvalitet til alle levende skapninger nå og for de neste tusen årene, så hadde verdenskartet sett annerledes ut: Det ville ikke vært boliger på den beste matjorda, det ville ikke vært store hogstfelt med beitende kjøttfe, eller kullkraftverk og oljeplattformer. 

Det første jeg ville tenkt på, er hvordan vi skal sikre mat og energi uten å ødelegge for andre arter på jorda. Og det første jeg ville ha avviklet, er vårt forbruk av fossil energi. Med den forbrenningen forrykker vi karbonkretsløpet og skaper klimaendringer vi ikke er i nærheten av å forstå konsekvensene av. Og så må vårt kjøttforbruk reduseres. Når vi putter risen i grisen mister vi ni tideler av energien. Da blir det raskt for lite mat til milliarder av mennesker. Vi må la dyra spise det vi ikke kan spise, gress, høy og matavfall, og la regnskogen få være hjem for det utrolige biologiske mangfoldet. 

Vi har ressurser til å skaffe nok mat og energi til alle, uten å ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Vi har kunnskap om hvordan det skal gjøres. Men vi gjør det enkleste: Tar på oss skylappene og forbruker, tilsynelatende uten tanke for morgendagen.

Resultatet er at vi i dag er ensidig avhengige av fossil energi, at utslippene av klimagasser stiger og gjør at vind, vær, temperaturer endres og forstyrrer for livet på kloden. Den fantastisk finjusterte balansen mellom mennesker, dyr, planter og stoffer forrykkes. 

Når skal vi lære av månelandingen?

Når skal vi virkeliggjøre det ”gigantiske spranget” – erkjennelsen av at vi bare har denne ene kloden? Og at det er de fornybare ressursene vi må forvalte og bruke, enten det er til mat, varme eller transport?

Å få til en overgang til et fornybart samfunn, er krevende – og krever endringer. Det har til alle tider vært en kamp om arealer. Og når vi spiser mer kjøtt, så er det blant annet regnskogen med sitt fantastiske biologiske mangfold og klimanøytraliserende effekt som ofres, eller risen som de fattige ikke har råd til å kjøpe. Når det nå er nødvendig med fornybart drivstoff, så må vi bruke noen arealer. Men hvilke arealer? 

Se på oss i Norden: Vår import av landbruksprodukter og de arealer denne produksjonen beslaglegger rundt om i verden, så kommer 35 prosent av arealbruken vår fra fôr til dyra våre, 30 prosent fra produksjon av kjøtt og melk, 34 prosent fra annen mat og en prosent fra øl og vin. Hvis vi blir flinkere til å forvalte det vi har, til å følge helsemyndighetenes råd om å spise mer frukt og grønt, så er det nok arealer til å introdusere fornybart drivstoff – til vi har funnet mer effektive måter å produsere dette på.

Tida er inne for å ta et gigantisk sprang for menneskeheten

Ta spranget inn i det fornybare samfunnet. Vi har kunnskap og innsikt nok til å mane fram det bildet mannskapet på Apollo 11 så da de vendte blikket hjem fra verdensrommets dype mørke: Vi har denne ene, blå planeten. Det er ikke mer. Vi trenger den, og nå trenger den oss, også.

Les hele Cygnus:Miljøansvar her

Kommenter saken
kommentarer