Anitas verden

Kontroll for enhver pris

Anitas verden
Om sauer, ribsbusker og kontroll i verdikjeden.
Tekst FotoMaja Modén (ill.)

På bestemors tid hadde de sauer. De gikk på åkrene og tygget i seg gress og markblomster, og når sommeren var på hell, klippet gårdsfolket av dem ulla. Livet fikk de beholde. Ulla var grov og grå av rusk og rask etter sommerens utskeielser i enger og skogholt. Derfor vaska bestemor ulla, slik at den varmhvite fargen kom fram. Så tok hun fram kardene – flate trebørster med metallbust, brunsvarte etter timevis i svette hender – ­og satt på stabburstrammen og børsta ulla mjuk og føyelig. Seinere kom rokken og teinen fram, og lyden av rokken som spant og spant fylte stua. Ulla ble til lodne garnnøster bestemor strikka ullsokker av. Mange ullsokker, som holdt vinteren gjennom. Kalde vintre hadde vi, men nede i skoene klødde føttene i varmen.

Bestemor hadde oversikt over hele verdikjeden, fra sau til sokk. Hun hadde direkte kontakt med råvarene, stod selv for videreforedling og produksjon, og tredde til slutt produktet på forbrukerens kalde tær.

Like enkelt er det ikke i dag. Vi – som lever her oppe på klodens isse – har i overflod. Vi produserer og forbruker mye, mye mer enn på bestemors tid. Vi fyller hjemmene, garasjene, bodene og hyttene med ting. Store og små. Nyttige og unyttige. Ting vi er glade i, og ting vi ikke aner vi har. Mye har forandret seg.

Råvareproduksjonen foregår ikke bare utenfor kjøkkenvinduet lenger, men i alle hjørner av verden, med svært varierende produksjonsmetoder, regelverk og økonomiske rammer. 

Videreforedling av råvarer og produksjonen av alle disse tingene er også uendelig mye mer komplisert nå enn i bestemors tilfelle. Bestemor var generalist, og stod for det meste av produksjonsprosessen. I dag er vi spesialister. Komponentene i selv helt enkle og dagligdagse produkter kan komme fra tjue- og tredvetalls underleverandører. Spredt over hele verden.

En vanlig yoghurt for eksempel. Et lite hverdagsprodukt. Men plastfilmen over yoghurten kan komme fra Belgia, plastbegeret fra Vestfold, sukkeret fra Danmark, syltetøyet fra både Sveits og fra Trøndelag, der også melka kommer fra. Bakteriekulturen er dansk.

Hvor oljen til de ulike plasttypene kom fra, er veldig vanskelig å spore.
Kanskje Nordsjøen? Kanskje Irak.

Når et såpass enkelt produkt som yoghurten er så sammensatt, kan vi prøve å tenke oss hvordan mer komplekse saker er. Ei allværsjakke. En laptop. En kjøkkeninnredning. Bak ethvert produkt er det en tett underskog av underleverandører fra alle kanter.

Vi lever i forbrukets tidsalder. Tingene våre gjør mer og mer spesialiserte oppgaver for oss.

En solkrem skal for eksempel stenge noen solstråler ute, og slippe andre inn i en viss mengde. Den skal absorbere de solstrålene den ikke slipper inn, men uten at egenskapene til kremen endres. Den skal slippe svette ut, og tåle en rask dukkert uten å bli borte. Den skal ikke bli som kritt i ansiktet, være lett å smøre utover, og ikke sette flekker på klærne. Den skal helst ikke fremkalle allergiske reaksjoner, og den skal ikke bestå av stoff som er giftige for brukeren eller naturen hun soler seg i. Kokos skal den kanskje også lukte.

Vi tar som en selvfølge at kremen skal gjøre alle disse oppgavene. Og produsenten løser dem med å blande mange ulike kjemikalier, som hver for seg har de rette egenskapene, og som samlet sett gjør den avanserte jobben solkremen skal gjøre.

Både kompleksiteten til produktene og globaliseringen av underleverandører har konsekvenser bakover i verdikjeden. Generalistenes tid er forbi. Hærene av spesialister dominerer.

I Svanemerket er vi både teknologiglade og framtidsretta. Det er flott med avanserte produkter som løser oppgavene sine på en god måte, produsert av spesialister rundt omkring i verden. Men globaliseringen og kompleksiteten har en pris, og den heter kontroll. Ingen produsent i dag har den samme kontrollen i verdikjeden som bestemor hadde. Veien tilbake i verdikjeden er mye lenger, mer kronglete og dårligere opplyst, og det er vanskelig å vite hvordan de miljømessige og etiske forholdene har vært på hele strekningen. Men det er mulig. Svanemerket er et godt verktøy til å stille de vanskelige spørsmålene om miljø, etikk og kvalitet – og til å sjekke svarene vi får.  

Selv om råvarene ikke beiter rundt ripsbuskene i hagen, og vi ikke sitter på stabburstrammen en eneste gang underveis.

Kommenter saken
kommentarer