Børge Ousland

Øyenvitnet

Børge Ousland
Som polfarer og eventyrer har Børge Ousland tøyet de fleste grenser. Og vokst på det. Men når naturens grenser tøyes burde alarmen gå. Han vet hva han snakker om. Han har sett det.
Tekst FotoNina Ruud/Børge Ousland

I løpet av de siste 30 årene har Ousland valgt de mest spektakulære utfordringene du kan tenke deg: På ski alene til Nordpolen, over Patagonia-breene i Sør-Amerika, alene til Sydpolen, alene fra Sibir via polpunktet til Canada, i seilbåt rundt hele Arktis og omsider til Nordpolen i stummende vintermørke.

Dramatiske endringer i isen

Det han så på sin første ferd til Nordpolen i 1990 sammen med Erling Kagge, er ikke det samme som han så på sin hittil siste Nordpol-tur, som guide for bare noen uker siden.

– Jeg forteller fordi jeg har sett hva som er i ferd med å skje i polishavet. Det er et helt, helt annet landskap der oppe nå enn for bare 20 år siden. På min siste tur så jeg bare ett-års-is, maks halvannen meter tykk. I 1990 var isen opp til to og tre ganger så tykk, sier Ousland.

Så han skriver artikler, forfatter bøker, holder foredrag – om reisene og om den dramatiske utviklingen som nå skjer aller lengst mot nord. –Min oppgave er å fortelle, med konkrete eksempler fra turene, om hva som skjer med isen og hvorfor den er så viktig for oss.

Klimafornekterne får for mye oppmerksomhet

Børge Ousland mener en del av dem som forfekter et helt annet virkelighetsbilde for langt større oppmerksomhet enn de fortjener.
–Den ørlille prosenten som fornekter konklusjonene til FNs klimapanel får altfor mye spalteplass. Og deres fornektelse skaper usikkerhet hos folk, som gjerne vil håpe og tro på det beste. Men hvis 9 av 10 leger sier at du må ta medisiner for det som feiler deg, eller så stryker du med, da tar du de medisinene. Du hører ikke på han siste som sier 'nei, skitt, det er ikke noe å bry seg om'. Men det er den reaksjonen klimaskeptikerne bringer fram hos mange.

Overvinner naturen, men mest seg selv

Børge Ouslands fysiske prestasjoner er imponerende nok. Ingen har gjort maken, verken før eller siden. Men på mange vis framstår de mentale utfordringene enda råere. Hva går gjennom hodet når du skal ta det aller første steget på en tur over Antarktis, vel 3000 kilometer fra kyst til kyst?

– Starten er paradoksalt nok det vanskeligste, enda dette er en frivillig ting du har jobbet lenge for å få til. Det burde være en fest: Endelig i gang! Men når jeg ser flyet forsvinne over meg... På den første dagen av en tur ingen har gjort før, du aner ikke hvordan det kommer til å gå, du er ikke vant til å være alene. Og pulken er bare drit-tung! Hele situasjonen er et sjokk, rett og slett.

Bilde lånt fra http://www.ousland.no/
Fotograf: Børge Ousland.

Børge Ousland har et sterkt minne om den første gangen han kjente på den opplevelsen. 2. mars 1994. Da startet han marsjen mot Nordpolen, som den første til å gå alene inn uten etterforsyninger.

– Det er nok det største mentale spranget jeg har gjort. Det var som å gå gjennom en vegg og ut i intet. Jeg følte meg som verdens største idiot på dag 1 av den turen, første gang jeg var alene på ekspedisjon. 1000 kilometer og en pulk på 130 kilo.
Hva gjør en stakkar da?
– Det handler om vilje. Om å overvinne seg selv igjen og igjen. Ikke gi seg. Javel, du er liten, du er redd, du gjør du tror kanskje ikke vil gå. Men det er jo en følelse, og følelser går over når du gir det litt tid. Så jeg lurte meg sjøl videre, og etter et par uker hadde jeg godfølelsen på plass. Når Nordpolen-turen i 1994 ble en av mine beste ekspedisjoner var det ikke bare fordi jeg overvant is og kulde, men også meg selv. Jeg har aldri vokst så mye på en tur som den, sier han.

– Den gode følelsen ved å være alene på tur kommer etter noen dager eller uker. Nettopp fordi man ikke har andre å lene seg på blir man tvunget til å få en helt annen dialog med seg selv. Turene kan være ekstremt krevende, jeg kan sitte i teltet og grine av og til, men samtidig har jeg på disse soloturene hatt noen av de aller, aller største opplevelsene. Det er nærmest som meditasjon, der du når helt nye nivåer i deg selv – nesten som på steinaldernivå – som du ikke kan få sammen med andre. Du kommer så tett på naturen at du nesten er på instinktnivå. Det er kanskje eneste gang jeg har kjent på følelsen av å være et dyr, ikke tenke på noen ting, bare være helt i nuet. Det er ingen refleksjon om ting, du ser bare litt på sola, vurderer isen, og så går du videre. Det synes jeg er fascinerende: Når du utvisker mennesket i deg.

Lær barna om naturen

Børge Ousland er ikke veldig begeistret for vår higen etter å kontrollere naturen.  – Det er samhørigheten med naturen som er viktig for meg. De morsomste og mest verdifulle foredragene jeg holder, er for barn. Kanskje er det morsomt fordi det nettopp er natur som ungene responderer på. Det viktigste vi kan stimulere er interessen for naturen, for da lærer de å ta vare på den.

Kommenter saken
kommentarer