Det ukjente dypet

Bølger, havoverflate
Vi vet mer om overflaten på månen enn vi gjør om det dypeste havet.
Tekst

Nordsjøen er et ganske grunt hav. I sør er dybden bare 50 meter, mens det i nord er ca 300 meter dypt. Den såkalte Norskerenna er en dal på havbunnen rundt Sør-Norge, og her kommer vi ned til 700 meters dyp. Nordsjøen er en del av det langt dypere Atlanterhavet. Dette oseanet har en gjennomsnittlig dybde på nesten 4 000 meter. Det aller dypeste punktet i Atlanteren er på 9 200 meter.

ill: Finlay McWalter/Wikimedia CommonsMen det er i Stillehavet, i Marianergropen, du må gå lengst ned før du finner havbunnen. Det dypeste punktet er 11 000 meter under havoverflaten. Hollywood-regissøren James Cameron utførte i mars 2012 et spektakulært dykk ned til Challengerdypet i bunnen av Marianergropen. I skrivende stund lager han en 3D-film om det han opplevde der nede.

Det åpne, dype havet er det suverent største livsmiljøet (habitatet) på planeten. Det er også det suverent minst utforskede. Men noe vet vi. I dypet er det stummende mørkt. Solstrålene klarer ikke å trenge lenger ned enn et par hundre meter. Nesten alt liv i havet utspiller seg i den solopplyste sonen, det er her det er mest plankton, fisk og andre skapninger. Nede under 2-300 meter blir det mørkere og mørkere og temperaturen på vannet faller. På store dyp er vannet mellom 2 og 4 grader året rundt. Ingen andre miljøer på jorda har så jevn temperatur. Trykket nederst i Marianergropa er tusen ganger høyere enn ved havoverflaten. Da Cameron dykket ned til Challenger-dypet i sin sju meter lange, supermoderne enmannsubåt, krympet skroget med 6,5 cm og frontruta bøyde seg innover mot ham på grunn av trykket.  

Men selv her – i stummende mørke, i kaldt vann og under enormt trykk – finnes det overraskende mye liv.  De som lever her, spiser enten hverandre, eller de livnærer seg på skrotter som kommer dalende fra de øvre lagene av havet.Fisk som svømmer rundt i sollyset ved korallrev o.l. har som regel sterke farger. Men dette er en ikke en viktig egenskap når man svømmer rundt i evig mørke, så de fleste her er ganske fargeløse. Til gjengjeld er det mange fisker, blekksprut og maneter som har evnen til å lage lysglimt (bioluminisens), og som bruker det til å tiltrekke seg både mat og make.

 

Naturen tar ikke backup

Naturen er mangfoldig, og i hver krik og krok er det noen som i løpet av årtusenene har funnet akkurat sin plass akkurat her. På den høyeste tinde og i det dypeste gjel er det liv. Mange ganger har artene blitt så spesialtilpasset at de bare kan klare seg akkurat her og bare sammen med de andre skapningene på stedet. Det er mange sammensatte og skjøre forbindelser mellom dem.

Når vi bruker naturen til å fiske, hogge eller bygge hus og vei, må vi være forsiktige med å ødelegge de finslepne sammenhengene. Utrydder vi et dyr eller ei plante, kan hele økosystemet rakne fordi vi bryter kjeden mellom alt som lever der. Artsutryddelsen på jorda er stor, økende og ugjenkallelig. De dyre- og planteartene som ikke overlever, kommer aldri mer igjen. Naturen tar ikke backup.

Denne kunnskapen krever noe av oss som bruker naturen. Vi må bruke ressursene på kloden uten å ødelegge livsgrunnlaget for dyr og planter, og uten å utarme jordas forråd for oss selv. Dette grunnsynet ligger i bunnen på alle Svanemerkets miljøkrav.

Kommenter saken
kommentarer