Plantevern er ikke miljøvern

Sprøyting
Historien om de virkelig effektive plantevernmidlene – eller sprøytemidlene som det er mer populært å kalle dem – starter nokså vakkert.
Tekst

Alle som har forsøkt å holde liv i planter for så å måtte erkjenne at larver og lus har spist opp det vi har prøvd å dyrke, kan sette seg inn i plantevernmidlenes spede barndom.

Effektivt

I stedet for store åkerlapper oppspist av uønskede insekter, kunne man etter noen liters sprøyting med en væske med et vanskelig navn, skue utover en åker som tilsynelatende besto av akkurat det man hadde sådd. Helt til man oppdaget at kjolen hadde fått en mystisk flekk eller kanskje til og med et hull. Og helt til det begynte å klø i øynene og leggene ble fulle av utslett.

Skadelig

Det viste seg ganske raskt at mange av de midlene som ble utviklet for å redde plantene våre fra å bli spist av insekter, ødela liv og helse for flere enn de insektene som var målet.

Problematisk industri

Kjemiingeniør Marianne B. Eskeland i Miljømerking har arbeidet med blant annet miljøtilpasning av tekstiler i mange år. Hun har oppsummert hva slags utfordringer som er knyttet til tekstilindustrien:

  • Forbruket av tekstiler er enormt – og det øker hele tiden. Samtidig er kunnskapene om miljøeffektene av produksjonen små – og produksjonen foregår ofte langt unna omsetningsleddet og forbrukerne.
  • Produksjon av naturfiber som bomull krever plantevernmidler. Dette er giftige kjemikalier som ofte ikke brytes ned i naturen – nettopp for å sikre varig effekt av midlene.
  • De skadeligste sprøytemidlene er forbudt i Europa og i USA. Dette forhindrer ikke at de samme midlene brukes i mange land utenfor Europa og USA.
  • Monocrotophos er et ekstremt giftig plantemiddel som ble utviklet i 1965 og forbudt i Europa i 1985 og i USA i 1988. Dette er stoffet brukes likevel i store mengder i verdens tekstilproduksjon.
  • Bomullsproduksjon krever store mengder vann – noe som gjør at bomullsplantasjene omdirigerer elver og tapper grunnvannet. Dette har svært alvorlige følger.
  • Bomullsproduksjonen medfører utslipp til overflatevann, og utslippene går ikke alltid via renseanlegg. Dermed forurenses drikkevann og grunnvann, og giftige kjemikalier slippes til miljøet.
  • Resultatet av utslippene via vann, er at organisk liv drepes og de giftige elementene kommer inn i matkjeden. Rester av giftige og kreftframkallende sprøytemidler er funnet i drikkevann over hele India.
  • Også behandlingen av bomullsfibrene har skadelige effekter. Bleking foregår ofte med klor, og fargestoffene kan inneholde tungmetaller som kopper og krom. Fargestoffene kan også være allergiframkallende, eller ha kreftframkallende eller reproduksjonsskadende effekt.
  • Under spinningen og vevingen av tekstilene blir kjemikalier brukt for å lette arbeidet. Disse kjemikaliene vaskes direkte ut i overflatevann, men kan være tungt nedbrytbare i naturen. Også rensemidler blir brukt i gjentatte vaskeprosesser – og giftig overflatebehandling tilsettes. Tungt nedbrytbare kjemikalier har en vedvarende effekt i naturen.
  • Når tekstilene er ferdigprodusert, blir de behandlet med sprøytemidler i forbindelse med transporten, og de blir ofte behandlet med formaldehyd for å se rynkefri og pene ut.
  • Stadig oftere brukes vann- og smussavstøtende membraner i tekstilproduksjonen. Disse membranene er ofte fluorforbindelser som kan være skadelige for dyreliv. Forbindelsene er gjenfunnet i dyreegg i Arktis, og disse stoffenes effekt på mennesker blir nå undersøkt.
Kommenter saken
kommentarer