Den problematiske plasten

Den problematiske plasten
Plast er et supernyttig materiale som rett og slett blir brukt overalt. Men det er mange miljøutfordringer med plast. Burde vi ikke bare forby plast?
Tekst

Plast laget av fossile råvarer vs fornybare råvarer
Nedbrytbar/komposterbar plast
Tilsetningsstoffer i plast
Materialgjenvunnet plast
Mikroplast
Klær av plast (polyester, akryl, nylon, elastan, lycra)
Burde vi ikke forby all plast?

Plast laget av fossile råvarer vs fornybare råvarer

Nesten all plasten vi bruker er laget av olje. Olje er en fossil råvare vi alle vet fører til store klimagassutslipp og alvorlige miljøproblemer. To kilo olje gir om lag en kilo plast.

Det er svært viktig å kutte bruken av nye fossile råvarer mest mulig og raskest mulig. Særlig gjelder dette for produkter med kort levetid. Svanemerket bidrar til dette med å fremme bruk av plast som er materialgjenvunnet der vi kan, og ellers premiere størst mulig bruk av fornybare råvarer. Dette gjør vi ved å stille krav til alle de relevante produkttypene det går an å svanemerke. For eksempel møbler, leker, engangsartikler til mat, kosmetikk og tekstiler.

Plast kan også være laget av fornybare råvarer. Da bruker man ulike kjemiske prosesser eller fermentering av bakterier. Både stivelse fra mais, etanol laget av sukkerrør eller cellulose fra trær kan være råstoff til dette.

Når det gjelder klimagassutslipp, er det bedre med fornybar plast enn fossil plast, selv om de første generasjonene med bioplaster er energikrevende å produsere.

Nedbrytbar/komposterbar plast

Ofte får vi høre at bioplast er nedbrytbar eller komposterbar. Og det er det noen typer som er, f.eks. plast laget av polymelkesyre, PLA. Men det betyr ikke at du bare kan legge den i kompostbingen eller ute i naturen. Plasten er bare nedbrytbar under svært spesielle forhold, slik som 50 graders varme og høy luftfuktighet. Og selv da tar det utrolig lang tid.

Det er også en utfordring at den bionedbrytbare plasten ikke har et omfattende eller helhetlig retursystem. Vi får flere og flere biogassanlegg (noe som jo er veldig bra), men de kan ikke håndtere nedbrytbar bioplast. I et industrielt komposteringsanlegg kan den nedbrytbare plast bli brutt ned i løpet av seks ukers tid, men ikke alle kommuner har slike anlegg.

Den eneste returmuligheten blir for mange at den nedbrytbare plasten leveres sammen med restavfallet. Da blir den brent og gjort om til energi. Selv om vi jo trenger energi, er dette ikke optimal bruk av ressursene.

Tilsetningsstoffer i plast

Plast er ikke bare plast. Den tilsettes mange forskjellige kjemikalier for at den skal bli akkurat slik vi vil ha den: blank, sterk, bøyelig, fast, brannsikker, myk etc. Noen av disse kjemikaliene er svært skadelige for både helse og miljø. Dette gjelder for eksempel mykgjørere (ftalater) og stabilisatorer (antioksidanter). Dette er stoffer som kan skade både helse og miljø.  

Flammehemmere tilsettes ofte plast i elektronikk. Mange av dem er akutt giftige for livet i vann, og brytes svært sakte ned i naturen. Disse kjemikaliene kan lagres og hope seg opp i mennesker og dyr. Der kan de føre til leverskade, og være hormonforstyrrende, fruktbarhetsreduserende, fosterskadelige og gi skader på nervesystemet.

Fordi mange kjemikalier som tilsettes plast kan være skadelige for helse og miljø, stiller Svanemerket strenge krav til dem. Vi forbyr miljøgifter og andre sterkt skadelige tilsetningsstoffer i plast. Derfor kan de ikke brukes i svanemerkede produkter.

Materialgjenvunnet plast

Resirkulering er veldig bra, men forutsetter at det vi resirkulerer ikke inneholder miljøgifter eller andre svært skadelige kjemikalier. Det er jo ressurser vi vil bruke om igjen, ikke giftstoffene. Derfor stiller Svanemerket strenge krav til hvilke stoffer som kan (og ikke kan) inngå i plasten i svanemerkede produkter. Vi ønsker å bidra til sirkulær økonomi og til at mest mulig av ressursene går inn i stadig nye kretsløp, og da må miljøgiftene ut.

Det er viktig med gode systemer for gjenvinning, slik at mest mulig av den plasten som allerede finnes, kan gå inn i nye kretsløp og fortsette å løse de mange oppgavene plast har i dag, uten at vi trenger å utvinne nye ressurser. Bruk av resirkulert plast er en god og bærekraftig løsning. Svanemerket fremmer derfor bruk av resirkulert plast i for eksempel møbler.

Et godt råd er å sjekke med kommunen der du bor og følge anvisningene for hva du skal gjøre med plastavfallet ditt. Selv gode systemer funker bare når folk bruker dem!

Mikroplast

Mikroplast er et stort og mye omtalt problem. Det finnes to typer mikroplast: Den som er laget i mikrostørrelse i utgangspunktet, og den som brytes sakte ned til plastpartikler som er mindre enn 5 millimeter. Mikroplasten er et alvorlig problem for alt liv i havet. Skadelige kjemikalier kleber seg til de ørsmå plastbitene og kommer seg inn i næringskjeden der de kan skape store problemer for alle slags skapninger – også mennesker. Miljødirektoratet meldte i 2017 om at 77 % av blåskjellene langs norskekysten inneholder mikroplast.

 

I havet er det funnet mye partikler av både plast og gummi, og hovedkildene er vegmerking, bildekk, kunstgressbaner, men også noen forbruksprodukter som for eksempel skrubbekremer til hudpleie. Klær av syntetiske materialer kan gi utslipp av mikrofiber ved vask. I Norge samles mye av dette opp i renseanlegg og fester seg til slammet. Det er mye vi ikke vet om dette enda, men det kan se ut som klærne gir fra seg mindre mikrofiber etter hvert. Svanemerket forbyr mikroplast i alle produkter til hud og hår.

Klær av plast (polyester, akryl, nylon, elastan, lycra)

Over 60 % av fibrene til klær er laget av syntetiske materialer som polyester, akryl, nylon, elastan, lycra osv. Slike materialer kan være billige å fremstille, og de kan ha ulike ettertraktede egenskaper. Det kan være for eksempel at de er lette og lettstelte, gir god stretch, tørker fort, ikke blir krøllete, transporterer svette godt, er vanntette etc.

I en del tilfeller kan naturlige tekstilfibre som ull, lin og bomull erstatte syntetiske tekstiler. Dette er jo fornybare og derved mer bærekraftige råvarer gitt at de produseres på en bærekraftig måte. Men det er vanskelig å se for seg tekniske klær som allværsjakker og regntøy uten bruk av syntetiske materialer.
Vi har et enormt forbruk av klær. Hver eneste av Europas 742 millioner innbyggere kjøper for eksempel 19 kilo tekstiler i året. Én miljøvennlig ting vi alle kan gjøre, er derfor å kjøpe mindre klær og andre tekstiler. Og når du skal kjøpe noe, velg produkter som kan dokumentere at de er produsert med omtanke og som har god kvalitet. Og når du har kjøpt et klesplagg – ta vare på det: Vask det bare når det virkelig trengs, og reparér det når det er mulig… 

Burde vi ikke bare forby all plast?

Når vi ser på plastforsøplingen til lands og ikke minst til vanns, og kjenner til både plastens klimabelastning og problemene med mikroplast, er det fristende å ty til det som kan virke som en enkel løsning: Vi forbyr det! Men som overordnet tiltak er dette ikke gjennomførbart. Til det er vi for avhengige av plast. Tenk deg for eksempel transport av alle verdens flasker med sjampo, rengjøringsmidler, brus og øl. Verken glass eller papp vil med dagens produksjonsteknologi kunne erstatte plast her i dag. Kanskje får vi bedre løsninger i framtida.

Noen spør seg om vi ikke i alle fall burde forby bæreposer av plast. De kan jo enklere kan erstattes av bærenett i tekstil eller papirposer. Praksis i Norge er at de fleste bruker plastposene til restavfallet, men vi kan selvsagt alle redusere antallet nye poser vi kjøper i butikken. Skal et forbud ha en reell miljøeffekt, må vi være sikre på at det plasten erstattes med faktisk har et mindre miljøavtrykk, livssyklusen sett under ett. Da må vi også finne andre løsninger på avfallshåndteringen vår, som jo i stor grad bygger på bruk av bæreposer.

Lover og regelverk er samfunnets mest effektive virkemidler når de trer i kraft og blir håndhevet. Men skal et plastforbud ha noen effekt på planeten, er det internasjonalt og bindende regelverk som gjelder. Og dette er svært tidkrevende prosesser – først for å utvikle bestemmelsene i regelverket, og så for å få alle verdens land til å akseptere og faktisk etterleve regelverket. Så uansett om man jobber langsiktig og internasjonalt med dette, trenger vi andre og mer hurtigvirkende tiltak.