Grenseløst avfall

Internasjonalt avfall
Avfall er ikke bare en lokal miljøutfordring. Det vet måkene på Svalbard.
Tekst

Dioksinskandalen som herjet i Europa i 1999 viste oss at problemet med giftig avfall ikke kjenner noen grenser. I Belgia ble det brukt forurenset matolje i produksjon av dyrefôr. Oljen inneholdt stoff som er svært skadelige for mennesker, såkalte dioksiner. Dyrefôret ble gitt til dyr over hele Europa, og etter hvert oppdaget man altfor høye verdier av dioksiner i egg og kjøtt fra kylling og svin. Kjøttet inneholdt 150 ganger mer dioksiner enn grenseverdien fra Verdens helseorganisasjon (WHO).

7 millioner fjørfe og 50 000 svin ble avlivet, og matvarer ble trukket tilbake fra markedet og destruert. Totalkostnader i forbindelse med dioksinskandalen er beregnet til 625 millioner euro. Både bønder, foredlingsindustri, folk og fe måtte lide for at det giftige stoffet havnet i oljen, og ikke ble behandlet som det risikable avfallet det faktisk var.

Produktene vi bruker blir produsert over hele verden. De består av enkeltdeler som blir produsert i atter andre verdenshjørner. De blir distribuert til utsalgssteder over hele kloden, og brukes av all verdens folk. Avfallet er også internasjonalt. Avfallet avgir stoffer som fraktes med vind og vann over hele jorda. Mye av det havner i Arktis, langt fra den moderne forbrukskulturen. Vi finner ofte siloksaner og andre miljøgifter i sjøfugl der oppe. Det er fordi vi bruker såper og sjampoer med siloksaner i. Vi dusjer såpa av oss, vannet renner ned i sluket, gjennom renseanlegget og til slutt ut i havet. Så driver siloksanene med vannet helt opp til Svalbard. Der både krykkje og ærfugl bor.

Alt henger sammen med alt. I naturen og i miljøet. Det du gjør, har betydning… kanskje for noen helt andre enn du tror. Som sjøfuglene på Svalbard.  

(For ordens skyld: I svanemerka såpe og sjampo er det ikke siloksaner.)

Kommenter saken
kommentarer