Flytt klimakampen hjem

Grønne bregner i sola
Regjeringen har én kongstanke på klimafronten: Å bevare regnskog - særlig i Brasil. Og mye tyder på at det viktigste i det klimaforliket som regjeringen, KrF, Venstre og Høyre inngikk for fire år siden, nemlig å sørge for at to tredeler av de norske utslippene skulle tas i Norge, nå står i fare.
Tekst

LO-lederen var først ute med å varsle at dette blir for dyrt. Mye tyder på at flere ønsker å endre på dette viktige kompromisset i den lenge varslede stortingsmeldingen om klima.

Å bevare regnskog er viktig, både fordi skog tar opp klimagasser og fordi nesten åtti prosent av verdens arter lever der. Men den ensidige vektleggingen av regnskog gjør klimakampen til noe som foregår i andre himmelhjørner langt borte, og til noe vi løser over statsbudsjettet. Norske forbrukere og næringslivsaktører blir verken lokket eller truet til å ta bedre miljøvalg. Vi blir passive tilskuere til en kamp som tilsynelatende ikke foregår på vår arena. Det er trist. Trist fordi klimaproblemet er reelt. Trist fordi klimaproblemet fordrer ny tenkning. Og trist fordi et nytt produksjons- og forbruksmønster er noe Norge kan ta på seg ledertrøya for å utvikle.

Et slikt lederskap fordrer politikere - og fagforeninger - som virkelig tar klimaansvar og som ser at klimaproblemet er en næringspolitisk mulighet. Klimaproblemet er globalt, men utslippene skjer lokalt. Og selv om Norges andel er liten, teller «hver dråpe». I dag kommer økte utslipp som en naturlig konsekvens av økt velferd. Når vi ønsker å løfte folk ut av fattigdom, er det store spørsmålet: Hvordan kan dette skje uten at klimagassutslippene øker dramatisk?

Vi vet at CO2-utslippene er direkte forbundet med produksjon og forbruk. Vår moderne, shoppingdrevne økonomi skaper miljøproblemer, og skal resten av verden opp på vårt nivå, med vårt forbruksmønster, blir det klimakrise. Men det er mulig å gjøre noe. Alle faser av et produkts produksjonsprosess påvirker utviklingen av klimaet. Derfor ligger løsningen også her: Forbruk og produksjon må i framtiden belaste klimaet mye mindre enn i dag. Det innebærer at norsk næringsliv må miljøforbedre sin produksjon og sine produkter, og norske forbrukere må få en mulighet til å velge varer og tjenester med mindre miljøbelastning.

Vi trenger aktive produsenter og forbrukere som er ansvarlige for sine handlinger. Klimakampen står ikke bare under eviggrønne trekroner i Amazonas; vi kjemper den selv, hver eneste dag, i dagligvarebutikken og parfymeriet, hos bilforhandleren og i reisebyrået. Alle de små hverdagsvalgene har faktisk stor betydning og utgjør en utemmet ressurs i klimasaken. Både fordi et mer miljøtilpasset forbruk sprer miljøgevinster i hele verdikjeden, og fordi vi forbrukere kan kjenne at vi bidrar og at det vi gjør, betyr noe. Det er viktig for både forståelsen av og engasjementet for klimaet.

Klimakvoter er blitt det mest kjente tiltaket her hjemme. Tilbud om verktøy for å beregne utslipp florerer, og så skal vi kompensere for disse utslippene ved å betale for reduksjon av klimagassutslipp i andre land. Å være såkalt klimanøytral er blitt et hedersord. Et «klimanøytralt» produkt kan i seg selv være både blant de beste og blant de dårligste miljømessig. Det vil vi som forbrukere ikke kunne vite noe om. Svanemerket er i dag den eneste merkeordningen som dokumenterer at produktet er blant de miljømessig beste i sin kategori. Svanemerket vurderer hele livsløpet, og stiller relevante krav til helse, kvalitet og miljø i hele prosessen.

Alle krav er offentlig tilgjengelige, produsenten må dokumentere at kravene oppfylles, og Miljømerking kontrollerer at kravene for å kunne bli miljømerket er tilfredsstilt. Dette nitide arbeidet sikrer at alle sider av produktet eller tjenesten er så miljøtilpasset som overhodet mulig. Klima er et viktig aspekt i mange av de kravene Svanen stiller, men også de andre miljøproblemene er faktorer i regnestykket. Svanemerkede varer og tjenester har dokumentert at de helhetlig sett er gode klimavalg. 
Det samme kan vi dessverre ikke si om merkelappen «klimanøytral».

For å klare å løse klimaproblemet, må vi håndtere nok et problem: Miljøtrøtthet. Det er politikerne som har flyttet kampen til bortebane, som må ta ansvaret for denne trøttheten: Vi har overskudd på informasjon og underskudd på handlekraft. Søker du på «global warming» på Google, får du flere hundre millioner treff. Klimaforhandlingene virker ørkesløse og uten håp. Selv statsminister Jens Stoltenberg går ut og sier han er «blitt mer og mer nøktern til om vi klarer å løse [klimaproblemene]. Det går sakte, og jeg er bekymret» (Dagbladet 22. november, 2011). Statsministeren sitter selv på nøkkelen: Vi trenger politikere som tror at problemet kan løses og som peker på de gode alternativene. Vi må ha politikere som motvirker miljøsløvhet, som har tro på at vi mennesker faktisk kan gjøre en forskjell! Vi trenger ikke politikere som dyrker vår miljøsløvhet og gir oss carte blanche i ansvarsfraskrivelse.

Norge er en av verdens største oljeprodusenter, og følgelig et av klodens aller rikeste land. Dette gjør at vi har bedre forutsetninger for å bidra positivt i klimakampen enn mange finanskrise-ridde land har. Likevel er mange av disse landene mye mer offensive på å ta viktige klimakutt på hjemmebane. Politisk vilje sitter tydeligvis ikke i lommeboka, men springer ut av en tro på at alle kan delta i kampen mot klimaproblemene, og at stor bredde i tiltakene gir stor klimagevinst.

Dersom klimameldingen nå munner ut i at vi skal fortsette å bekjempe klimaet rent økonomisk, er vi på ville veier. Da risikerer vi at borgere og næringsaktører forblir passive og ikke involverer seg i problemene, og - enda viktigere: Vi forløser ikke det potensialet Norge har til å slippe ut mindre CO2.

Vi har muligheten nå. Vi har økonomisk spillerom. Vi vet hva som skal til. Nå må klimameldingen ta kampen hjem til Norge.

Innlegget ble publisert i Klima, 1-2012.

Kommenter saken
kommentarer