Handlingsplan for en giftfri hverdag

Handlingsplan for en giftfri hverdag
Den største mangelen ved den foreliggende handlingsplanen for en giftfri hverdag er mangel på konkrete tiltak, og at det knapt er satt av ressurser til å gjøre de tiltakene som trengs for å kutte bruken av miljøgifter og andre uønskede kjemikalier. Her er våre innspill til ny handlingsplan for en giftfri hverdag.
Tekst

Mye av det som står i handlingsplanen «Et miljø uten miljøgifter» som ble vedtatt i desember 2015 er veldig bra. I prosessen med ny handlingsplan er det naturlig å se om det har kommet ny viten på noen områder som bør reflekteres, men vi vil påpeke at det ikke er nødvendig å starte helt fra null. Vår oppfatning er at den største mangelen ved den foreliggende handlingsplanen er at den ikke i tilstrekkelig grad er operasjonalisert til konkrete tiltak, og at det i for liten grad er satt av ressurser til å gjøre de tiltakene som trengs for å kutte bruken av miljøgifter og andre uønskede kjemikalier.

Det ble eksplisitt angitt at «...arbeidet vil fra myndighetenes side skje innenfor rammen av gjeldende statsbudsjetter». For at kommende handlingsplan skal kunne oppfylle det overordnede målet om «et Norge uten miljøgifter», må den i sterkere grad vektlegge operasjonalisering, plassering av operativt ansvar og tilstrekkelige ressurser til gjennomføring – det er det vi ser aller mest behov for.

Styrk kunnskapsgrunnlaget

Det er viktig å ha et oppdatert og godt kunnskapsgrunnlag for arbeidet med å kutte miljøgifter, men på en del områder vet vi nok allerede i dag. For eksempel når det gjelder stoffer på Miljødirektoratets prioritetsliste har vi tilstrekkelig kunnskap til at vi kan – og må – handle nå. I Miljømerking bruker vi ofte et føre-var-prinsipp: Når vi har dokumentasjon på at et stoff har visse negative egenskaper, utelukker vi gjerne ikke bare dette ene stoffet, men hele gruppen av stoff, fordi vi tenker at det er sannsynlig at de øvrige kjemikaliene i samme gruppe vil ha omtrent de samme egenskapene. Slik mener vi at vi i økende grad bør tenke når det gjelder problematiske kjemikalier. Det er helt nødvendig for å kunne hamle opp med at den vitenskapelige kunnskapen utvikles mye saktere enn bruken av stadig nye kjemikalier. Ordninger som Svanemerket kan her fungere som et supplement til ordinært regelverksarbeid. 

Vårt innspill er at kunnskapsgrunnlaget må styrkes på mange områder, men dette må ikke gå bekostning av tiltak og handling der vi i allerede har god kunnskap. Det er mer effektivt å hindre at miljøgifter slippes ut enn å forsøke å reparere skadene i ettertid, når skadevirkningen er bevist.

Styrket regulering av kjemikalier

Vi ser behovet for styrket regulering av kjemikalier. Men i likhet med den vitenskapelige kunnskapsutviklingen, tar regelverksutvikling svært lang tid, særlig hvis vi snakker om internasjonale forhold. Sett i lys at hvor fort produksjon og bruk av stadig nye kjemikalier utvikler seg, mener vi at det er viktig å bruke også de frivillige virkemidlene for å regulere kjemikaliebruken. Her er Svanemerket et eksempel. Nordens offisielle miljømerke stiller strenge krav til hvilke kjemikalier et svanemerket produkt kan være laget av, bygger på norsk og internasjonalt regelverk, men bruker også et føre-var-prinsipp for å utelukke stoffer hvor det er tilstrekkelig belegg for å mistenke alvorlige helse-/miljøbelastninger. Dette gjør Svanemerket til et raskt og smidig supplement til lover og forskrifter.

Merket er et praktisk verktøy for substitusjon av farlige kjemikalier. Dette er til nytte både for produsenter, som får oppskrift på hvordan de kan lage produktene sine med minst mulig problemkjemi, for offentlige innkjøpere, som ved å kreve svanemerkede produkter unngår å kjøpe inn produkter med miljøgifter. Og ikke minst for forbrukerne, som trenger hjelp til å gjøre gode valg i butikkhyllene.

Et siste innspill når det gjelder regelverksutvikling: I mange debatter om kjemikalier kommer det argumenter om at alle ingredienser fra A til Å bør oppgis på produktet, slik at forbrukeren kan finne ut akkurat hva det inneholder og om det er laget av stoffer hen ønsker å unngå. Vi mener at dette argumentet er illusorisk: Slik negativ merking vil i praksis være svært vanskelig å gjennomføre.

Deklarasjonsplikten i varedeklarasjoner er i dag begrenset til stoffer som forekommer i mer enn 0,1% av produktet, mens miljøgifter som regel forekommer i mye mindre konsentrasjoner enn det. Vi mener dessuten det vil være umulig å få globalt gjennomslag for endringer på dette området selv på lang sikt, og problemene med tilsyn og kontroll av riktig merking må vurderes. En varedeklarasjon basert på kjemiske stoffer er dessuten noe de færreste forbrukerne kan nyttiggjøre seg.

Positiv merking er et bedre verktøy når forbrukere eller innkjøpere skal sikre at de gjør et godt valg uten miljøgifter. Da lyser de beste valgene mot deg fra butikkhyllen, uten at du trenger kjemikunnskaper for å finne fram.

Bedre tilsyn og veiledning i regelverk

Vi mener det er svært viktig at brudd på kjemikalie-regelverket blir fulgt opp og straffet.  Brudd på reglene som skal beskytte mennesker, miljø og natur fra skader må få negative konsekvenser. Regelverket bør gi strenge sanksjonsmuligheter, og relevante tilsyn må ha tilstrekkelige ressurser til å skjerpe innsatsen mot denne typen lovbrudd.

Fra vårt ståsted ser vi et økt behov for tilsyn og informasjonsformidling på en rekke produktområder, særlig der lovgivningen hittil har konsentrert seg om helseeffekter og ikke miljøspørsmål, for eksempel leker, kosmetikk, byggevarer etc. Dersom vi skal oppnå en giftfri hverdag må de ansvarlige myndigheter både arbeide for å redusere miljøgifter i disse produktene og gjøre forbrukerne i stand til å ta informerte valg.

Markeds- og forbrukermakt for å endre bruken

Offentlige og private innkjøperes markedsmakt kan ikke overdrives. Med de 520 milliardene de offentlige kjøper inn for hvert år, kan de påvirke markedsutviklingen i stor grad. Anskaffelsesreglene åpnet i januar 2017 for en mer offensiv bruk av merkeordninger og miljøledelsessystemer i offentlige anskaffelser. Ved for eksempel å stille krav om svanemerkede produkter og tjenester kan innkjøperne unngå å kjøpe inn produkter som inneholder miljøgifter og en lang rekke andre problematiske kjemikalier.

Et annet aspekt når det gjelder markedsmakt er å i større grad gi gründere og andre som vil ta noen sjumilssteg ift miljøgifter økonomisk støtte til å gjøre det. Det er ikke bare de store og etablerte bedriftene som kan drive det grønne skiftet – nye og unge idéer er kanskje akkurat det vi trenger for å ta viktige sprang når det gjelder utfasing av problematiske kjemikalier.

Sirkulær økonomi

Kutt i bruk av problemkjemi en forutsetning for mer sirkulær økonomi. Det er jo materialene vi ønsker å gjenbruke, ikke miljøgiftene. Derfor er det viktig at produktene ikke lages med materialer som inneholder uønskede kjemikalier og at de ikke tilsettes annen problemkjemi underveis i produksjonsprosessen. Sirkulær økonomi og økodesign er viktige elementer i Svanemerkets krav.

I tillegg til at vi trenger bedre systemer som understøtter en sirkulær økonomi i praksis, må alle aktørene i verdikjeden også få økt kunnskap om miljøgifter og hvordan de i samarbeid kan jobbe for å erstatte miljøgifter med ufarlige kjemikalier. Handlingsplanen bør inneholde konkrete tiltak på dette området.